Netanyahu vil ikke ha fred
Det er medlemmer av den israelske koalisjonsregjeringen som ønsker fred med palestinerne. Statsminister Benjamin Netanyahu er ikke én av dem. Det er åpenbart for de fleste at en tostatsløsning er det eneste alternativet til fortsatt konflikt. Palestinerne kommer ikke til å gi seg før de har en egen stat.
Også for svært mange israelere er det åpenbart at en tostatsløsning er den eneste riktige veien. Tidligere statsminister, og nå forsvarsminister, Ehud Barak, tror på en tostatsløsning. Han vil at palestinerne skal få sin egen stat. Han tror at ved å kvitte seg med palestinerne og de okkuperte landområdene på Vestbredden, kvitter israelerne seg samtidig med en rekke alvorlige sikkerhetsproblemer.
Motstandere av en israelsk tilbaketrekking, viser til at Vestbredden tilhører jødene. Det er feil. Selv om noen måtte mene at landområdet er skjenket jødene av Vårherre, er det andre typer avtaler det internasjonale samfunnet forholder seg til. Derfor er det internasjonale kravet om en israelsk tilbaketrekking fra den okkuperte Vestbredden ganske unisont. Andre motstandere viser til den israelske uttrekkingen fra Gaza, og argumenterer med at væpnede angrep fra palestinerne der fortsetter til tross for at de jødiske bosetterne og de israelske soldatene er borte. Men angrepene fortsetter fordi Israel fortsatt okkuperer store palestinske landområder. Det er ingen grunn til å forvente en varig og god våpenhvile før Israel er helt ute av både Gaza og Vestbredden.
Benjamin Netanyahu lar seg delvis presse av USA til å stanse bygging av nye jødiske bosettinger på den okkuperte Vestbredden utenfor Jerusalem. Men bare delvis. Noe byggeaktivitet pågår fortsatt. Aktivitet som begrunnes med behov som følge av naturlig befolkningsvekst. I den israelsk-okkuperte delen av Jerusalem, vil Netanyahu fortsette å bygge boliger forbeholdt jøder. Grunnen er at Netanyahu, i likhet med mange andre, anser hele Jerusalem som Israels udelelige hovedstad. Han er åpen for en viss diskusjon om Israels rett til å bygge på Vestbredden utenfor byen, men Jerusalem vil han ikke diskutere.
Obama-administrasjonen hadde, som flere tidligere amerikanske administrasjoner, en visjon om å skape fred mellom jøder og palestinere i Det hellige land. Den visjonen har de siste dagene fått seg en kraftig knekk. Visepresident Joe Bidens besøk til regionen ble overskygget av nyheten om at israelerne vil, til tross for at de har lovet amerikanerne å stanse ekspandering av jødiske bosettinger, bygge 1600 nye boliger for jøder i den israelsk-okkuperte delen av Jerusalem. Det gjorde ikke bare Biden forbanna. Han kom med et forsøk på å bidra til dialog mellom palestinere og israelere. Nyheten om boligutbyggingen spente bein på det forsøket. Det var derfor fiender av fredsprosessen slapp katta ut av sekken omtrent samtidig med at Biden vandret rundt på jødenes Holocaust senter i Jerusalem.
Visepresident Biden har fordømt utbyggingsplanene og kom tomhendt til Ramallah for møter med palestinske ledere. Palestinerne er fornøyde med den internasjonale fordømmelsen, men vet at det alene ikke er nok. Det meste av internasjonal kritikk mot Israel har en tendens til å prelle av israelske ledere. USA kan, hvis de vil, presse Israel hardt. Men det kommer de ikke til å gjøre. Til det er den jødiske lobbyen i USA for mektig.
Permalink
Del med andreIrak: Sju år med krig - fortsatt ikke et fritt demokrati.
For sju år siden var jeg på plass i Irak og ventet på en varslet krig. Jeg våknet med et rykk da den første krysserraketten dundret ned i Bagdad 20. mars 2003. Det var starten på noen utfordrende uker på jobb for TV 2 - for å si det forsiktig. Selve krigen ble erklært over allerede etter tre uker. I virkeligheten pågår den fremdeles.
I 2005 avholdt irakerne valg. De hadde fått et vestligorientert demokrati tredd over seg, og valget skulle avholdes, enten de ville eller ikke. Etter valget i 2005 forsøkte avisa VG å latterliggjøre undertegnede og kollega Odd Karsten Tveit fra NRK fordi vi var skeptiske til Iraks nye demokrati. VG likte ikke at jeg i stedet for å hylle det nye demokratiet, advarte om volden som trolig ville fortsette og kanskje intensiveres. VG visste vel bedre. Norges største avis hadde ikke egne folk til stede, men latterliggjorde likevel rapporteringen til oss som var der.
Vi fikk dessverre rett - vi som var der. Det meste har gått galt i Irak siden invasjonen i 2003. Så var da også hele argumentasjonen for å gå til krig bygget på løgn. Mange ante det den gang. Alle vet det nå. Irak hadde ingenting med 11. September å gjøre. I den grad Al Qaida noensinne fikk et ørlite fotfeste i Irak, så var det via en assosiert gruppe som klarte å gjøre seg bemerket nettopp fordi Saddam Husseins brutale regime var fjernet. Og USAs utenriksminister Colin Powell løy så det rant av ham da han foran en hel verden la frem fabrikkerte beviser for at diktatoren i Bagdad drev produksjon av masseødeleggelsesvåpen.
For amerikanerne har Irak-krigen vært en katastrofe. Irak er langt mer ustabilt i dag enn under Saddam Hussein. Og amerikanerne er på vei ut. De har tapt krigen. USA har lidd et sviende nederlag i Irak. Nå trekker de seg ut. Slik de trukket seg vekk fra andre kriger de har tapt - som Vietnam. Vi får håpe det økte fokuset på Afghanistan bidrar til at de ikke lider samme skjebne også der. Da er vi flere som blir dratt med. Amerikanerne vet de har lidd et nederlag i Irak, men kommer neppe til å innrømme et tap.
Når irakerne går til urnene på søndag, er det ikke en seier for demokratiet. Langt derifra. Irakere flest hadde det bedre under Saddam Hussein. De fleste ville valgt sikkerhet foran frihet, mat foran krig. At Iraks diktator ble dømt til døden og hengt, er ikke et stort tap for menneskeheten. Men det ga ikke irakerne den friheten de fortjener. USAs okkupasjon av Irak har nå vart i sju år. Fortsatt har de ikke et skikkelig demokrati. Bare en blek kopi av et vestlig demokrati.
Når amerikanerne trekker seg ut, kan det gå fra vondt til verre. Det er fare for full borgerkrig - på flere fronter enn i dag. Krigen mellom sjiaer og sunnier har allerede rast i en årrekke. Kurderne er klare for å løsrive seg helt.
Jeg har reist mye i Irak siden landet ble okkupert av USA, og USAs allierte. Jeg har truffet irakere som hatet Saddam. Men som foretrakk den grusomme diktatoren og mangel på frihet og demokrati foran krig. Jeg har reist sammen med amerikanske soldater inn i de mest fiendtlige krigssoner. Amerikanske soldater som fordømte krigen, og hadde ett eneste mål. Det målet var å komme seg hjem i live. Mange av dem klarte det ikke.
7. mars går irakerne til urnene. Jeg var tilstede under Saddams siste valg, høsten 2002. Den gang gikk folk mann av huse for å stemme. Noe annet kunne straffe seg. 7. mars er det mange som ikke tør møte opp ved valget - i frykt for represalier. Eller i frykt for å bli rammet av volden. Væpnede grupper kommer til å gjøre det de kan for å ødelegge den lille flik av frihet irakerne har fått.
Likevel - godt valg!
Den første utenriksreporteren
Ryszard Kapuscinski: Reiser med Herodot. Oslo: Aschehoug, 2006. 233 sider.
(Kongo) Ingenting som å lese om Kongo, mens du er i Kongo. Jeg sitter i utkanten av jungelen, bare noen meter fra den enorme floden, i Kisangani (tidligere Stanleyville) og leser den legendariske polske telegrambyrå-journalisten Kapuscinskis beretninger om sine første reiser rundt i verden.
Han beskriver den reisende reporterens jobb som den aller mest ensomme tilværelse. En tilværelse der du reiser rundt, treffer folk og stifter nye bekjentskaper - for så å fortsette reisen videre. Kapuscinskis trofaste følgesvenn på disse reisene er helleneren Herodot. Det vil si Herodots verk "Historie". På sine reiser til Asia og Afrika leser Kapuscinski Herodots verk, mens han krysser fotspor helleneren etterlot seg for to og et halvt tusen år siden - og han leter etter de samme trekkene. Polakken ønsker i tillegg til å få oppfylt sin drøm om å bruke livet på å krysse geografiske grenser, også å krysse tidens grenser.
Kapuscinski omtaler Herodot som den første reporteren. En som reiste rundt og samlet informasjon om sin samtid og fortid, for så å nedtegne dette i "Historie". Kapuscinskis egne betraktninger om den eldgamle teksten er interessante.
Råtner på cella i Kongo
15
Taliban skal ingen steder - de har god tid
5
De voldtok Kongo
5
Sender soldater i døden. Møter ikke i begravelsen.
18
Emirat på billigsalg
De dør for Norge - er det verdt det?
17
Hvorfor bry seg om Haiti nå?
12
Furten jornalist?
11
De dør for ytringsfriheten
2
Trodde du det var fred på Gazastripen?
48
Merry Christmas, Mr French. Og god jul til deg også, Tjostolv.
14
Krigskorrespondenten som ble etterretningsoffiser
Katastrofen Irak
7
Gratulerer, og sorry Mr President. Men vi har faktisk ikke flere soldater.
10
Hvorfor drepte Tjostolv Moland sjåføren?
44
