Fangenes Gud
(Kisangani, Kongo) Søndag klokka 13: -Hallelujah! Hallelujah! Mannskoret synger vakkert. Stemningen er både religiøs og overveldende. Biskopen har nettopp avsluttet søndagens gudstjeneste for fangene i Kisanganis sentralfengsel. Mennene klapper taktfast rytmen til sangen. Den norske misjonærlederen, Rune Edvardsen, har satt i gang en allsang på swahili. I en halvsirkel rundt biskopen sitter 16 nordmenn. To leger, ti journalister, en representant fra utenriksdepartementet, den nevnte misjonslederen med en medarbeider og mammaen til Tjostolv Moland.
Mamma Moland gråter en skvett. Det gjør også den ene av fengselets to hvite fanger, som sammen med de andre fangene står midt imot oss. Så renner tårer nedover flere hvite kinn. Det er et sterkt øyeblikk. Etter gudstjenesten går Tjostolv og moren for seg selv. Vi andre går over gårdsplassen i fengselet mot et område vi kan snakke med Joshua French i ro og fred.
Søndag klokka 10: Jeg hopper ut av bilen og går rett mot den blå fengselsporten. For hvert skritt jeg tar, bygger det seg opp et nytt lag gjørme under skoen som surkles fast til bakken. Jeg slipper inn. Mannen bak porten vet at det ligger fem dollar i den venstre bukselommen min. Vi har kjent hverandre noen måneder nå. Han vet at femmer'n er hans. Slik unngår vi de oppsatte besøkstidene. Bra for meg og ham. Og for de jeg skal besøke.
Utenfor den gamle cella de har delt noen måneder, sitter Tjostolv Moland og Joshua French. Tjostolv tar meg med til en annen celle han har tilbrakt en særdeles våt natt i. En celle han deler med fengslede offiserer fra den kongolesiske hæren. Moland trenger litt tilsyn. De fengslede militære tar vare på ham. Det ser mindre komfortabelt ut en cella han har delt med French, men hans norske cellekamerat kan ikke passe Moland 24 timer i døgnet. Vannet siler ned gjennom kulehullene i bølgeblikktaket.
Vi setter oss ned og snakker sammen. Dette er den første lengre samtalen jeg har med Tjostolv Moland siden han ble sjuk for en måneds tid siden. Jeg syntes han så bra ut. Men han er i åpenbar mental ubalanse. Han faller ut av samtalen, skifter stadig tema og har konsentrasjonsvansker. Det kommer også frem at virkelighetsoppfatningen hans ikke er som den bør være. Det er litt som å snakke med en gutt - og ikke en mann. Vi har et par hyggelige timer sammen. Snakker om alt. Rettssaken, når de skal hjem til Norge, om hvordan det var å få mamma på besøk.
Tjostolv Moland sier at selv soldater har lov til å gråte når mamma kommer. Smilende, og tydelig glad og rørt forteller han om møtet med moren. Det ser ut til å ha gjort ham godt. Et par timer får jeg sammen med Moland og French, før resten av følget strømmer på og gudstjenesten starter.
Søndag klokka 1415: Mathilde Moland fikk bare en halvtime sammen med sønnen, før fengselsledelsen satt foten ned. Det var nok, mente de der i gården. Mens jeg fikk sitte sammen med fangene i et par timer, blir den ene fangens mor, fløyet inn fra Norge, avspist med en halvtime. Det er brutalt. Kvinnen fra Vegårdshei blir lei seg og sint. Søndag er familiedag i fengselet. De andre fangene får ha lange besøk gjennom dagen.
Allerede mandag formiddag returnerer Mathilde Moland til Norge. Hun ber og håper at hun får treffe sønnen en siste gang før hun drar. Det blir tungt å reise. Mer enn noe annet skulle hun ønske at hun fikk ta Tjostolv med seg hjem.
Søndag klokka 18: Den norske legen Terje Erlid har undersøkt de to fangene. Og han har snakket med dem. For kort tid til å stille en diagnose, men han er bekymret for Tjostolv Molands mentale tilstand. -Jeg tror at det han har vært igjennom vil fortsatt kunne komme til å prege ham i en god stund fremover, sier Erlid når han kommer ut av fengselet. Han er helt tydelig på at Tjostolv Moland fortsatt er for syk til å stille i retten. Akkurat dét tar neppe domstolen hensyn til.
27 kommentarer
Permalink
Del med andre
